Alt om fertilitetsbehandling

For de fleste betyr fertilitetsbehandling én ting: IVF (in-vitro befruktning eller prøverør). Men det omfatter faktisk et bredt spekter av prosedyrer som omhandler det å få barn. Det kan være behandling for par som ikke har vært i stand til å bli gravid, behandling for å hindre overføring av genetiske tilstander, eller behandling for å bevare fruktbarheten til noen som er tvekjønnet.

De kan ha prøvd å bli foreldre uten å lykkes i lang tid. Så, når det fungerer, kan fertilitetsbehandling ofte føles som et mirakel.

Akkurat nå har mange mennesker rundt om i verden måttet sette planene sine på vent på grunn av myndighetenes regler for sosial distansering. Fertilitetsbehandlinger krever hyppige besøk til spesialister – som bl.a. innebærer ultralyd og overvåking – og dermed er risikoen for å bli eksponert for andre mennesker mye høyere.

Dette kan være vanskelig å akseptere, nettopp på grunn av den generelle uforutsigbarheten omkring kunstig befruktning (ofte også under de beste forsøk), spesielt hvis du allerede har vært gjennom en lang og vanskelig prosess.

Prøverørsbefruktning

Den mest kjente typen fertilitetsbehandling er prøverør eller IVF. Denne prosessen innebærer å befrukte et egg utenfor kroppen, som skal implanteres i livmoren. Det første prøverørsbarnet ble født i 1978. Siden da har mer enn 8 millioner babyer blitt født som følge av denne behandlingen [1].

Prøverør kan utføres med en kvinnes eget egg eller et donert egg. I noen tilfeller har kvinner frosset sine egne egg og fortsetter å bruke dem senere gjennom prøverørsbehandling. For lesbiske par kreves det også en sæddonor.

Suksessen med prøverør varierer fra person til person og påvirkes av den enkeltes situasjon og alder. Generelt, jo eldre du er, jo vanskeligere blir det. For kvinner under 35 år som bruker sitt eget egg, er det en 3 av 10 sjanse for at det vil føre til en baby, mens for kvinner over 44, er det 1 i 50[2].

Disse oddsene kan være frustrerende. En kvinne delte sine opplevelser gjennom fire sykluser med FET (Frozen Embryo Transfer). «Det tok nesten 18 måneder med feiling før jeg faktisk fikk en ekte fertilitetsdiagnose: uforklarlig fruktbarhet.»

Fordi sjansene for å lykkes med prøverørsbefruktning er relativt liten, ender ofte kvinner med å gå gjennom mange runder med dyre, fysisk krevende behandlinger. Dette gjør det til en utrolig stressende prosess, både for dem og partneren deres.

Prøverørsbefruktning kan også være en isolerende opplevelse. Med Michelle Obamas ord på sin egen kamp for å bli gravid: «Vi sitter i vår egen smerte og tenker at vi på en eller annen måte er ødelagt. Det er en av grunnene til at jeg tror det er viktig å snakke. Jeg tror det er det verste vi gjør mot hverandre som kvinner – ikke å dele sannheten om kroppen vår og hvordan den fungerer, og hvordan den ikke fungerer.» [3]

Selv om fertilitetsbehandling har hjulpet millioner av babyer å bli født, er det fortsatt et stigma der ute. Kvinner kan føle at de blir klandret for å være ute av stand til å bli gravid på en naturlig måte. Eller at fertilitetsbehandling ikke er like bra som en vanlig graviditet, nettopp fordi det ikke er naturlig.

Som et resultat av disse usanne (og uvennlige) oppfatningene, blir noen lurt til å tro de er en fiasko. De kjenner at de ikke har vært i stand til å oppfylle sin mest grunnleggende biologiske funksjon. Og i tillegg, hvis de da fortsetter å få behandling, føler de at de har gått imot det som er naturlig.

Muligheten til å bli forelder bør være åpen for alle. Vi er heldige som lever i en verden der medisinske fremskritt gir kvinner muligheten til å få barn. Det bør feires, ikke stigmatiseres.

Hvis du har erfaringer fra fertilitetsbehandling og ønsker å dele dine tanker og følelser omkring dette, kan du bruke #wombstories.

[Referanser]